sofabord, studentvarianten

Med en kjæreste som har et snev av kleptomani (det vil si, ikke i noen stor farlig form, men det har for eksempel sneket seg med både tolv og atten ølglass hjem for å nevne det mest uskyldige..) så var det å finne materialer til et sofabord ingen stor kunst. Ikke mindre en fire paller og en kabeltrommel har på mystisk vis forsvunnet fra ymse steder rundt om i byen. Men vi regner vel egentlig med at de var glemt, og satt ut i kulden til spott og spe. Dermed kan man ikke spore noen dårlig samvtittighet her i gården!

Altså skulle vi prøve oss på et pallebord. Disse bordene har florert på blogger, i interiørblader og ymse chabby-chick-hjem i lang lang tid. Som nevnt ved flere anledninger er undertegnede ikke spesielt tilhenger av sistnevnte. Englevinger og sløyfebånd på alt mulig blir litt for mye av det gode (sukkersøte?). Så derfor skulle vårt palebord på ingen måte minne om noe som helst i den duren. For å få en litt mindre polert stil ble pallene slepet minimalt, dette hadde kanskje noe med tidspress å gjøre også. Dagen bordet ble ferdig skulle det samme kveld komme over tredve mennesker på besøk i leiligheten på Møllenberg. Altså var det jo praktisk å ha et ferdig sofabord. Ute i siste liten sa du?


Etter at slipingen var unnagjort, fikk pallene seg to strøk med den berømte Drivved-beisen fra Jotun. Her ble det beiset uten verken presisjon eller konsentrasjon. Noe som kanskje også medvirket til et litt røffere sluttuttrykk. Og voilà! Et ganske studentbudsjett-vennlig sofabord, uten chabby chick-vibber, og som glir rett inn med resten av interiøret her i leiligheten.

Oppå bordet er det store messingfatet til mitt tyrkiske bord plassert. Sammen med en sukkulent, et knippe forskjellige telysholdere og litt annet småplukk utgjør det hele et fin lite stilleben. Og det er vel noe av det fineste jeg vet om interiørmessig!